Tenkte jeg skulle fortelle litt om det som skjedde når jeg kom hjem fra Barcelona.
For da begynte et eventyr for meg som jegaldri trudde kom til å hende meg.
Det var jo aldri en hemmlighet at jeg ikke har vert pen nok, flink nok og alt det derdu skal
være for at folk skal klasifisere deg som bra og at de aksepterer deg.
Har vert borti typer som tenker mer på hva folk sier enn hva en selv føler.
Men det trenger jeg ikke tenke på nå, for Kevin er ikke sånn.
Jeg er virkelig ikke den peneste av jentene i gjengen der, men uansett hva så
ser han på meg med kjærlighet.
Han ser meg, og jeg ser han.

VI har hatt en stor krangel, men det ordnet seg relativt fort, så det var ingen skade sånn sett.
Ellers har vi hatt noen småkrangler, men de har alle.
Vi passer på hverandre hele tiden og vet hva den andre liker og ikke liker.
Jeg kunne ikke funnet en bedre gutt enn Kevin og angrer ikke på noe av det jeg har
gjort med han, egentlig er jeg glad alt skjer med han.
Forlovet, tanker om sambuerskap og barn i fremtiden.
Jeg lærte av Silje, før hun døde, at hvis du ikke legger planer er det et tegn på
at du i et forhold ikke er interessert i å leve sammen med h*n.
Uansett, når jeg reiste til Barcelona var nok Kevin rolig og tenkte: dette går bra, hu er ikke
jo ikke så lenge borte (han har sagt han tenkte sånn)
Jeg på min side gruet meg veldig og visste allerede at etter et par timer ville jeg slite.
TIng gikk greit og jeg trur vi kom til torsdagen og jeg kikka innom facebook.
Det var egentlig ganske dumt på en måte, og veldig bra på en anne måte.
Han hadde bytta til komplisert og jeg fikk ikke tak i han når jeg ringte han.
Så jeg tenkte det verste, så tårerne rant og tankene surra rundt - nå blir det slutt.
Jeg reiste ut med klassen og tenkte jeg skulle prøve å la være å tenke på han.
Det klarte jeg til en viss grad og jeg sovnet fort når jeg la hodet på puta.
Dagen etterpå ringte jeg han igjen og fikk tak i han, men han fortsatte å skremme meg.
Men på kvelden så ordna det seg, og vi var ikke lenger i den innbilte faresonen.
Da jeg kom hjem på lørdagen var jeg først en tur hos farmor sammen med pappa,
og så kjørte han meg til Kevin.
Den lykken jeg følte når jeg møtte han da, er nesten ikke til å beskrive.
Jeg glemte hele verden og alt var egentlig om Kevin.
Så gikk vi tilbake og jeg ga han det jeg hadde kjøpt til han.
Plutselig finner han frem en ring og snur seg mot meg.
Jeg var sikker på at jeg skulle hylgrine, så jeg kjente endelig den lykken folk har snakket om.
Så gikk han halvveis ned på kne og spurte meg " Vil du gifte deg med meg?"
Jeg bare smilte og sa selvsagt "Ja" og jeg var så sikker jeg på jeg skulle grine,
men det kom bare noen tårer og Kevin var et eneste stort glis.

Nå har vi bare gått rundt og smilt begge to.
Gratulasjoner har vi fått mest av, men noen liker det virkelig ikke da.
Men disse har sagt meningen sin og jeg respekterer det.
Men de må også respektere meg og det jeg har valgt.
Jeg elsker Kevin masse, og nå har jeg et ordentlig vassekte bevis på at han elsker meg tilbake.
Men nå er innlegget langt nok, men fremover kommer nok det en del
innlegg om Kevin, ting som være relatert for oss og sånne ting.
- Har noen av dere forlovet dere?
